Sårt nødvendig oppdatering!

Bloggdronningen - det er meg... Jeg vet jeg har vært utrolig dårlig på oppdateringer i det siste, men det er så mye som har skjedd! Etter at Max kom, flyttet han og Ingeborg inn i naboleiligheten, og plutselig bodde jeg alene (sett bort fra Nina da, så klart! Og Bob, Laila og Lars. Men de tre sistnevnte kommer jeg tilbake til i et senere innlegg). Det var i grunn ganske deilig å plutselig være helt alene etter at Ingeborg og jeg hadde bodd oppå hverandre i to måneder, men også litt merkelig. Jeg husker at jeg regnet det som en gradvis avvending før hun skulle dra helt. Snufs!



Vi hadde 2 1/2 uker med sol, mye god mat, markedsbesøk, hyppige turer til Sanyang, volleyball på stranda og diverse byturer. Bursdagen min fikk vi også feiret - til gangs. Mer utdypende kommer i et eget innlegg, så jeg nøyer meg nå med stikkord som grillfest, trommespilling, vafler, flammesluker, gode venner - og kankuran! Jeg kommer aldri til å glemme den dagen!



Like før påske, mens alle enda var samlet, fikk vi nytt besøk. Fetter Martin hadde bestemt seg for å tilbringe ferien i sola. Noe så trivelig! Han ble kastet rett ut i den gambiske hverdagen da vi alle fire dro på roadtrip med Faraba til North Bank. Dvs. vi tok båt fra Banjul til Barra, og den nordlige delen av Gambia, hvor jeg aldri hadde vært før. Utrolig morsom dag! Palmesøndagen var Ingeborgs avreisedag, og hennes "siste ønske" var å få spise Haddys benachin i Bakoteh, så da tok Martin og jeg turen til markedet i Serekunda før vi hjalp Haddy med matlagingen. Jeg lyver dersom jeg påstår at det ikke var tårer tilstede på flyplassen... Dagen etter var det den obligatoriske turistrunden med Martin; først til krokodilleparken hvor Martin fikk kjøpt et krokodilleegg! Det var egentlig ikke lov å selge, men utrolig hva man får til her i landet...



Derfra dro vi for å møte Max i apeparken, denne gangen utrustet med mange flere nøtter. Og her fikk vi oss alle (i det minste meg og Max) en god latter; først kom det en grådig ape og stjal hele posen med peanøtter fra Martin. Deretter var det en annen som hoppet opp på skulderen hans og - tro det eller ei - tisset nedover ryggen hans. Det var hysterisk festlig!!! Max var akkurat på vei til å ta et bilde, så vi har faktisk et blinkskudd caught in the moment.



Tirsdagen var det Max sin tur til å reise. Hans siste ønske var en avskjedsøl på flyplassen, noe vi gikk ganske lett med på. Så var det plutselig bare Martin og jeg igjen. Vi tilbrakte den påfølgende uka med en overnatting i Sanyang, trommespilling, masse god mat, trening og uteliv. Langfredag bør nevnes med litt flere ord. Etter frokost (som dog var kl. 15) bestemte vi oss nemlig for å ta en bar-til-bar-runde langs stranden. Vi brukte 5 timer på å gå fra Senegambia til Bungalow Beach, og var innom samtlige beachbarer på veien. Det var en så utrolig morsom tur!!! Mye latter, spontan trommespilling, god øl, og et par overraskelser, kan vel beskrive denne dagen.

 

Andre påskedag var Martins avreisedag og nå er jeg plutselig alene i Bijilo. Men det passer meg egentlig utmerket! Jeg føler at tiden har gått vanvittig fort helt siden Ingeborg og jeg kom hit 19. Januar, og jeg håper virkelig at ting roer seg litt mer nå de siste 6 ukene. Jeg trenger rett og slett å ta meg tid til å kjede meg litt, tror jeg! Ellers har jeg vært masse sammen med Haddy, søsteren til Aida som jeg traff sist jeg var her. Hun er også fra Norge og vi reiser hjem rundt samme tid. Det har også vært litt dramatikk den siste uka; først fikk jeg vite at en av mine nærmeste venner her var utsatt for en stor trafikkulykke. En trailer kom over i hans veibane og bilen hans havnet faktisk under midtseksjonen av traileren så hele taket ble presset ned over han. Deretter kom en annen lastebil og kjørte inn i siden av bilen hans. Sjåførene løp fra åstedet... Til alt hell er han utrolig nok helt skadefri, men sjokket sitter igjen. Så gikk det ikke mer enn noen dager før en annen god venn fortalte at det hadde vært en massiv brann i industrilokalene hans. Det tok 12 brannbiler 4 timer å slukke brannen, og tapet foreløpig er estimert til rundt en halv million dollar... Utrolig!

Ellers går hverdagene stort sett med til trening, matlaging og et iherdig forsøk på å innhente alt skolearbeidet jeg har forsømt mens jeg har hatt besøk... Det er en stund siden forrige stranddag, men etter at både Max og Martin klarte å ta meg igjen på brunfargen mens de var her, er jeg klar for å sette inn et ekstra gir så fort semesteroppgaven er i boks!!!

En siste ting før jeg gir meg; Ingeborg og jeg hadde tenkt til å overlevere pengene vi har samlet inn til Sanyang før hun dro, men vi kom ikke helt i mål med så mye vi ønsket å oppnå. Jeg skal skrive et mer utfyllende innlegg både om skolen og helseklinikken, om hva som trengs, hvor mye det koster osv, senere. Men jeg vil bare igjen oppfordre folk til å bidra! 100 norske kroner kan gjøre en stor forskjell her, og vi vil virkelig gi noe tilbake til denne fantastiske landsbyen!


Ingabrik! Jeg savner deg! -Elbert

-Eline

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Eline den fine

Eline den fine

23, Tønsberg

Tidligere var dette en typisk "min-hverdag-blogg". I dag er det blitt en blogg der jeg deler mine tanker før, under og etter min reise til Gambia der jeg forhåpentligvis vil øke noen menneskers livskvalitet.

Kategorier

Arkiv

hits Blogglisten