Eline den fine

I dag var public holiday. Anledningen? Presidentens bursdag! Hoho, jeg ler! Gleder meg til den dagen det er offisiell fridag fordi Jens Stoltenberg har bursdag... Nei nei nei! Men det innebar ingen diabetesklinikk, og fridag for meg. Derfor bestemte jeg meg for å tilbringe dagen på stranda i Sanyang - etterlengtet!!!

Utrolig godt å være tilbake i de vakre, rolige omgivelsene. Jeg sov stort sett hele dagen - og ble vekket i 5-tiden av trommerytmer. Da var det bare å rulle opp ermene og hive seg med. Etterpå kjørte Faraba meg hjem.

Om kvelden dro David og jeg til Jojo's der Che disket opp med middag.

-Eline

I og med jeg reiser om ikke så lenge har jeg bestemt meg for å ta litt ferie. Derfor var dagen i dag siste offisielle arbeidsdag på klinikken i New Jeshwang. Men jeg må nok innom noen flere turer for å si ha det til alle.

Etter jobb dro jeg hjem til Aisha i Serrekunda. Hun var i full sving med å lage domodah til lunch - min favoritt! Etter litt kom også Che og David, og vi spiste deilig mat. Med resten av dagen fri bestemte vi oss plutselig for å dra ut til Bakau og kjøre vannscooter. Derfor ble det en kjapp tur innom Bijilo for å skifte, før vi dro utover. Vel fremme viste det seg at scooterne var ødelagt... Oh nooo! Da ble det bading istedet, før vi gikk bort til Calypso for å se på krokodillene. Ihi!

Så ble det noen timer avslapping hjemme, før jeg dro ut igjen og møtte Che og David for noen øl på Jojo's.

-Eline

Veldig spesiell dag på jobb i dag - tidlig i morges ble det nemlig født en liten gutt på klinikken i New Jeshwang! Heldigvis var alt bra med både mor og barn, og de ble sendt hjem senere samme dag. Utover det gikk dagen uten større begivenheter.

Da jeg dro i 2-tiden, gikk turen rett til Kanifing og tanten til Fatou. Der var F i full gang med siste pakkeforberedelser. Det endte med at en halvfull koffert ble overlatt til meg så vi får satse på jeg har ekstra plass på vei hjem :) Fatou kjørte meg og kofferten hjem. Vi bestemte oss for å ta et siste bad, og gikk ned til stranden. Der var det knallsol, store bølger og ingen mennesker. Pga. manetene som herjet for en stund siden har jeg vært veldig lite i vannet, men i dag... Wow! Det var så nydelig! Kjempevarmt vann! Vi lo og koset oss og det var rett og slett pur lykkefølelse!

Tilbake i leiligheten var det på tide å si ha det... Kommer til å savne deg, Fatou! Gleder meg til å utveksle bilder og mimre i Oslo i sommer!!!

Men det ble ikke tid til mye surmuling fra min side - plutselig ringer Anbjørg!!! Hun var tilbake i Gambia, og litt senere på kvelden kom hun til Bijilo. Det var så godt å se henne igjen! Vi pratet i flere timer :)

-Eline

Etter en treg morgen kom jeg meg avgårde til The Scene, et hotell like i nærheten av huset. Der møtte jeg Aisha og Che og det ble noen timer med avslapping i skyggen, moro i bassenget og god lunch.

På kvelden dro Aisha og jeg for å spise middag med Mike - en veldig trivelig kineser som har mast i evigheter om å ta oss med på middag. Jeg var egentlig ganske motvillig, men da han fortalte at han var lykkelig gift men hater å spise middag alene, var det vel greit nok. Det viste seg å bli en veldig hyggelig kveld med store språkbarrierer - Mike snakker kun kinesisk og fransk, assistenten hans som var med snakker fransk, fransk wolof og litt engelsk, og Aisha snakker gambisk wolof, engelsk og litt fransk. Men etter mange runder med oversettelser gikk praten lett, og igjen både gledet og forundret jeg meg over hvor spontant ting skjer i dette landet :)

-Eline

Den første uka jeg var i Gambia traff jeg en jente som skulle bli min redning og støtte her nede. Det er helt utrolig hvor godt kjent man kan bli med noen over så kort tid, men sånn er det vel når man er så langt hjemmefra og virkelig har behov for å tømme sjela for inntrykk og opplevelser for noen som skjønner hva du går gjennom - både de positive og negative opplevelsene. Jeg tenker tilbake på late dager på stranda, frustrerende situasjoner på sykehuset, redning da jeg hadde malaria, vandring i gatene i tidlige morgentimer, timer hos skredderne, lange og dype samtaler om alt mellom himmel og jord - og masse latter og moro. Aner rett og slett ikke hvordan oppholdet mitt hadde vært her uten Fatou :) Og plutselig er det tid for henne å reise hjem... Mandag setter hun kursen mot Europa, og det er klart den siste lørdagen ikke kan gå forbi i stillhet!

Derfor var vi en fin gjeng fra sykehuset i Banjul som troppet opp på Kora denne lørdagskvelden for en siste fest. Det ble en veldig trivelig kveld med latter og mimring, før vi satte kursen mot Aqua for å danse, danse, danse - til tidlig morgen. Fantastisk kveld!

-Eline

Til tross for å ha tilbrakt store deler av gårsdagen i drømmeland, var jeg relativt sliten da jeg våknet - tydelig at hjernen har hatt ting å jobbe med i løpet av natten... Jeg måtte virkelig tvinge i meg frokosten før jeg satte kursen mot Royal Victoria Teaching Hospital og min første amputasjon - syyykt! Da jeg kom frem fikk jeg utdelt klær, sko, mundbinn og hårnett før jeg ble overlatt til en av sykepleierne som viste meg rundt inne i operasjonssalen og området rundt. Jeg må ærlig innrømme at jeg skalv, svettet og var svimmel - klarte ikke fokusere i det hele tatt før operasjonen.

Så kom pasienten inn. Hun sa ett eller annet på wolof og det ble plutselig veldig mye diskusjon rundt i lokalet. Den ene sykepleieren lener seg mot meg og forklarer at hun nekter å ta narkose og heller vil ha spinalbedøvelse. HVAAAA?! Er det sant?! Kan noen virkelig ønske å være VÅKEN og BEVISST under en slik operasjon??!!! Men det var jo hennes valg..

Da spinalbedøvelsen var satt og alt var klart kjente jeg virkelig det svimlet for meg. Hva i alle dager hadde jeg sagt ja til??! Èn ting er en operasjon slik som ganespalteoperasjonen jeg så på... Da "reparerer" man på en måte noe som er "ødelagt". Men å amputere et bein? Skjære av en kroppsdel??! Selv om det er nødvendig, føles det bare feil på alle måter. Plutselig snur kirurgen seg mot meg og sier. "You. Come here. Hold this lamp for me". Til da hadde jeg holdt meg i bakgrunnen for å ha veggen å støtte meg mot - eller i værstefall en fluktmulighet ut døra. Plutselig blir jeg kalt helt frem til operasjonsbordet - for å holde lyset for kirurgene! Whaaaat!!!! Men da jeg sto der var det ett eller annet som skjedde - plutselig var jeg en del av det hele, og måtte rett og slett skjerpe meg. Og etter det gikk alt bra.

Det var superspennende og fascinerende, rett og slett! De brukte skalpell for å skjære gjennom hudlaget og fettlaget, et meget primitivt "svijern" for å kutte gjennom senene - og rett og slett håndsag for å komme gjennom beina. Da alt var ferdig, leggen var sydd sammen og det var tid for opprydning gikk det for alvor opp for meg hvilke omgivelser jeg befant meg i. Det så ut som en scene fra en skrekkfilm! Virkelig! Men hooi, noe så spennende å ha vært med på! Hadde noen fortalt meg om alle de tingene jeg har fått oppleve, før jeg reiste, hadde jeg aldri - ALDRI - trodd på de!!!

-Eline

-Eline

I dag var det snørr og tårer i tidlige morgentimer. Ok da, ikke helt... Men potte tett, vond hals og varm panne er ikke den ultimate starten på dagen. Men etterhvert kom jeg meg avgårde til jobb. Det gikk greit en stund, men ettersom temperaturen steg og hosten meldte seg stadig oftere var det bare å dra hjem. Uaktuelt å være syk i morgen - man skal jo se på amputasjon, for svingende!

Hjemme i Bijilo ble det film på senga. Men jeg rakk ikke se mer enn halvveis før strømmen gikk. Da mac'en også gikk tom etter en stund var det bare å legge seg... Og sove resten av dagen.

-Eline

Til Banjul og diabetesklinikk i dag. Det ble veldig travelt - særlig etter at den ene sykepleieren forsvant, og Ousman Jammeh hadde et møte. Da ble Babou og jeg nødt til å improvisere - han skrev resepter, målte blodsukker og blodtrykk og pratet med pasientene mens jeg foretok fotundersøkelsene. For de pasientene som hadde noen problemer, eller ikke snakket engelsk, måtte Babou oversette og informere. Hektisk, men moro!

Etter siste pasient gikk jeg for å møte Ousman Jammeh - han hadde litt av noen nyheter å meddele:

Ousman: You know your patient from last week with that antiseptic foot?

Eline: Yes...?

Ousman: Well.. Turns out she's scheduled for amputation on friday. And I want you to be in the surgery.

WHAAAAAT!!!???!!! Sykt! Kjenner jeg ikke klarer å glede eller grue meg enda - veldig spent. Hjelpes! Så tok han meg med for å møte kirurgen og vise meg hvor jeg skulle møte opp. Kirurgen var veldig hyggelig og begynte forsiktig å spørre om jeg virkelig var klar for det her. "Some people faint during amputations. The sight, the sounds, the smell when you cut through the bone... It can get pretty messy, you know..." Jeg klarte ikke engang å svare og jobbet med å presse frem et smil mens Ousman forsikret han om at dette var jeg klar for. Jasså ja...

Jeg jobbet fremdeles med å bearbeide nyheten da jeg litt senere ankom skredderne i Bakau. Der var det bare noen få småjusteringer som skulle til, så i mellomtiden tok jeg turen til One for the road og spiste deep fried butterfish med grillede grønnsaker. Jeg hadde akkruat rukket å plukke opp den ferdige kjolen hos Ndaw og kommet meg i en taxi da Fatou ringte og ville møte meg på Emporium. Så da var det bare å hive seg ut av taxien igjen og rusle bort til stoffbutikken som ikke er noe annet enn himmel på jord. Wow! Derfra tok vi turen til Ole - igjen. Og der... Stekte han vafler til kveldsmat til oss! Hurramegrundt!

-Eline

Åååå, stort familiesavn da jeg våknet! Trist å ikke være med på tradisjonell familiefrokost på Klubben hotell... Men stemningen ble bedre mens jeg marsjerte mellom badet, soverommet og kjøkkenet og sang "hvorhen du går i li og fjell". Kjole var selvsagt et must for dagen, og i en av Ndaws kreasjoner og med flagg i veska var jeg klar for jobb. Der måtte vi selvfølgelig også feire - vi kjøpte brus og jeg prøvde å lære bort nasjonalsangen. Kom ikke lenger enn til "ja, vi elsker dette landet", men det er da noe :)

Fra jobb ringte jeg Ndaw for å melde min ankomst noen timer senere - begynner å bli lei av å sitte i den skredderstua! Men tror du han var ferdig da jeg kom? Neida! Så da satte jeg han i arbeid før jeg dro til Ole på "one for the road" i håp om litt norsk mat på nasjonaldagen. Fatou og jeg skulle egentlig dit sammen men hun ble holdt igjen på jobb på sykehuset i Banjul. Norsk mat ble det ikke - men grillet kylling, chips og salat duger fint som 17. mai-mat, det og!

Så var det tilbake til Ndaw, som enda ikke var ferdig... Da gadd jeg rett og slett ikke mer og ble møtt med latter og store løfter da jeg spurte: "If I go now, will you finish the dresses or will you put them away?" Siste sjanse i morgen!!! Hjemme i Bijilo var det ikke strøm - hva skjer med elektrisiteten for tiden??! Jeg hadde akkurat rukket å gå i dusjen da endelig Fatou var ferdig på jobb og ville feire. Så ja.. Jeg begynner å bli dreven på å sminke meg i lommelykt-lys!

Det bar tilbake til One for the road i Bakau der det ble en veldig hyggelig kveld med Fatou og Boris, og norske og gambiske flagg i skjønn forening. Hurra for 17. mai og GRATULERER MED DAGEN, NORGE!

-Eline

Fremdeles ikke helt fresh, men i det minste utvilt, da jeg våknet kl. 7 til morgenen i dag. På jobb benyttet jeg muligheten til å sjekke HB (forholdet mellom røde og hvite blodlegemer, vet ikke heelt hvordan jeg skal oversette de engelske uttrykkene). Resultatet var i allefall 15 g/dl. Tok også en bloodfilm-test som viste et forhøyet antall hvite blodlegemer, men ikke høyt nok til tegn på noe "alvorlig". Med en fremdeles dårlig matlyst stoppet jeg på vei hjem og kjøpte med masse deilig frukt og grønnsaker, som resulterte i en deilig omelett og salat. Resten av dagen ble fint fordelt mellom "må", som klesvask, rydding og vasking av kjøkkenet, og "vil", avslapping på senga med Nina og Prisonbreak.